Den unike grensehistorien
Mennesker tok landstripen i nord i bruk etter hvert som isen trakk seg tilbake ved slutten av siste istid. Ni tusen år senere, på Olav den helliges tid beskrev man at Norges ende i nordøst var ved «Vegestafr», Sjøstaven, som var et sted på Kola-kysten. Nordmennene krevde skatt av folk på hele Kola, mens russerne (karelerne) krevde skatt i Finnmark. Grenser var ikke trukket, men i 1326 ble det inngått en avtale mellom storfyrsten i Novgorod og den da svensk-norske kongen om en slik skatteinnkreving. Fra vest kunne man kreve skatt over hele Kola-halvøya og et stykke av den ytterste kysten mot Kvitsjøen. Fra østlig side kunne skatt kreves helt til Tysfjord i Troms.
Kirkebygg og forsvarsverk ble viktige brikker i spillet om landet i nord. I Vardø ble kirken bygget i 1307, og de første utbygginger av Vardøhus festning like så. På russisk side skjedde oppbyggingen av klosteret på Solovkiøyene i Kvitsjøen fra 1440. Vel 100 år senere hadde munken Trifon bygget sitt kloster Petsjenga, senere i kapell Boris Gleb og Neiden. Slik gikk det til at skoltesamene som bodde i området blir kristnet av den ortodokse kirke.
Russerne, som da hadde flyttet sin maktbase i Moskva, tok Kolahalvøya i sin besittelse på 1500-tallet. Norge var da under danskekongen, og i København hadde man ikke fått med seg det som skjedde på Kola.
Samtidig hadde Sverige under Gustav Wasa, fra 1523, begynt å føre en offensiv politikk mot Russland. Julaften 1589 brente svenskene klosteret i Petsjenga. Ved en fredsavtale mellom Russland og Sverige i 1595 (Teusinafreden) ble de to landene enige om en grenselinje over Enaresjøen, ikke langt fra Pasvikelvas utløp. Herfra skulle grensen gå videre ut til havet mellom Varanger og Neiden, men denne grensa ble aldri gått opp og markert.
Dette fikk den unge konge av Danmark-Norge, Kristian IV, til å gjøre sin historiske reise til Vardø i 1599. Kong Kristian ville markere at Finnmarkskysten tilhørte ham, og erklærte Sverige krig i 1611. Da den var over etter to år stod Danmark igjen som den vinnende part. Danmark og Russland ble i 1613 enige om at de tre skoltesamiske siidaer Neiden, Pasvik og Petsjenga utgjorde deres felles skatte-område.
Da fredsavtalen ble inngått mellom Danmark-Norge og Sverige omhandlet den ikke skatteplikten for samene som bodde på innlandet i Finnmark. Dette ble derfor et stridsspørsmål på 1700-tallet. Kartlegging av forholdene ble gjort. Schnitlers eksaminasjonsprotokoller fra tiden 1741 – 1745 beskriver mange detaljer om befolkning, liv og levnet i Finnmark og grenseområdet spesielt. I 1751 signerte de to parter en avtale om grensen mellom Sverige og Norge, og grenseoppgangen starter i sør fra Iddefjorden. Dette arbeidet stoppet etter 15 år. Da var man kommet så nær Russland at man stod ved grensen til det 150 år gamle fellesdistriktet. Siste riksrøys, med nummeret 348 hugget inn, ble reist ved en unnselig høyde kalt Golmis-oaivvi Madda Gættsje. Det ligger inntil foten av fjellet Golmis-oaivvi, som var et gammelt grensefjell mellom Neiden-siidaen og Polmak-siidaen. Opp dit turte ikke man å legge den svensk-norske grensen i 1766, for ikke å provosere russerne.
Først etter Napoleonskrigene ved starten av 1800-tallet var forholdene slik at man endelig kunne bli enige om hvor grensen mellom de to stater skulle gå. Tsar Aleksander I var personlig venn med den svensk-norske kongen Carl Johan (Carl 14.) Forhandlingene og grenseundersøkelsene skjedde i 1825. Fellesdistriktet med de tre skoltesamiske siidaene ble delt i to. Den midterste siidaen, Pasvik, ble delt i to, mens Neiden-siidaen skulle bli helt norsk og Petsjengasiidaen helt russisk. Innbyggerne i Pasvik-siidaen fikk seks år på seg til å velge om de ville være norske eller russiske statsborgere. Grensedelingen fikk med det svært store konsekvenser for befolkningen. Ekstra ille ble det for Neiden-siidaen, der man la grensen feil, slik at sommerområdet ble i Norge mens vinterområdet ble liggende i Finland.
Før man i Russland fikk signert avtalen i 1826 var tsar Aleksander I død, og etterfølgeren tsar Nikolaj I var lenge usikker på om han ville signere dokumentet. Til slutt valgte han å gjøre det. Siden 1826 har grenselinja fra Golmesoiavi til Grense-Jakobselv stått fast omtrent uten justeringer.

