Gjøkvannskoia var en av de største koiene som ble bygget av den statlige skogforvaltningen i Pasvik. Den er i dag den eneste av sitt slag som fortsatt eksisterer. I tilknytning til koia, som stod på østsiden av Gjøkvannet, var det også bygget en frittstående badstue. Like ved koia lå et sagbruk. Her kan man fortsatt finne stabler med bakved som er blitt liggende igjen etter sagingen.

I den første etterkrigstiden var det stor aktivitet og svært mange skogsarbeidere i Pasvikskogen vinterstid. Noen hugde bare brensel, også av tørrfuru. Andre hugde tømmer. Ved Gjøkvannet var gode hugstområder. Her lå det også igjen en del tømmer som var felt i regi av den tyske okkupasjonsmakten under krigen. Derfor var det også et privat sagbruk i drift på motsatt side Gjøvannet.

Dette var på en tid da det aller meste av skogsarbeidet foregikk vinterstid med øks og sag, og utkjøringen av tømmer ble besørget av hester eller reinsdyr. Utover 1950-tallet skjedde mekaniseringen, som effektiviserte uttaket av virke fra skogen. Det ble gradvis behov for færre og færre tømmerhuggere og hestekjørere.

Etter knapt 20 år var det ikke lengre behov for Gjøkvannskoia, som så ble brukt kun til utleie de neste 50 år. Flere elgjaktlag som har leid koia har fortalt at det spøkte der. De hadde tydelig hørt folk i aktivitet i motsatt ende av bygget, enda det ikke fantes en levende sjel i de andre rommene. Tiden vil vise om disse spøkeriene vil fortsette nå som koia er flyttet hit til infopunktet.