Under krigen hadde den tyske okkupasjonsmakten mye virksomhet her i Øvre Pasvik. Da krigen startet var riksveien nybygd, og nesten ubrukt. En bro var planlagt bygget over til finsk side av Pasvikelva ved Grensefoss. Men tyskerne valgte før angrepet mot Sovjet i 1941 heller å bygge en bro ved Nyrud gård, tre kilometer sør for oss. På gården etablerte de en leir hvor blant andre vaktmannskaper oppholdt seg. Virksomheten rundt Nyrud tiltok gjennom krigen. Sør for gården ble en flyplass bygget ved Tangenfoss, her på Gjøkåsen det anlagt en leir for den tyske skogs- og hogstadministrasjonen. Helt på slutten av krigen ble også et lager for luftforsvaret flyttet hit fra Rovaniemi i Finland. 

Skogsdriften i Pasvik var av stor betydning for den tyske okkupasjonsmakten. Både hadde de bruk for bygningsmateriale, og brensel for oppvarming av kalde bunkere og dekningsrom på Litsafronten. Arbeidet i skogen ble i stor grad utført av tilfangetatte russiske soldater, men også tyske soldater på «frivakt» fra fronten. Skogvokter Bjarne Ryeng, som var bosatt på Nesheim en mils vei herfra, kunne fortelle at han regelmessig var innom «Forst-kontoret» her på Gjøkåsen for avklaringer med tyskerne. Samtidig foregikk også norsk skogsdrift i Pasvik. Den ble ikke berørt av den tyske drifta. Ryeng kunne fortelle at det han mislikte mest var å se behandlingen fangene fikk.

Da den tyske okkupasjonsmakten hastig trakk seg tilbake i 1944, foregikk retretten her i Pasvik ut over Nyrudbrua. Den ble sprengt da siste mann var kommet over til Finland den 26. oktober. Tyskerne trakk seg tilbake til Ivalo og gikk derfra mot Lakselv. Bygningene her på Gjøkåsen ble stående. Dermed kunne de tas i bruk, noe familien Benjaminsen gjorde allerede dagen etter at Nyrudbrua var sprengt. Huset de hadde på Hestefoss ble tatt av russiske soldater, så familien hadde ikke noe sted å bo. Benjaminsens ble boende her fram til 1957. 

Siden Gjøkåsen var et egnet utgangspunkt både for grensevakter og for skogvesenet etter krigen ble stedet et lite senter i Øvre Pasvik. I 1948 ble et tømmerhus staten hadde overtatt fra Leonard Kärnä ved Steinbekken flyttet hit og først brukt av grensevakten. Få år senere ble stallen fra skogvoktergården Nesheim flyttet hit av skogvesenet. Hele tiden bodde familien Benjaminsen i en brakke i bakkekanten her. Dit kom høsten 1953 den karelske løytnanten ved navn Pavlov. Han hadde hoppet av fra Sovjets grensevakt, tatt seg over Pasvikelva, og søkte asyl i Norge. Tilfeldigvis var Benjaminsens svigersønn Leif Kalliainen her da, og kunne kommunisere med Pavlov på finsk. Pavlov ble så politiets viktigste kilde i opprullingen av et sovjetisk spionnettverk i Sør-Varanger.

Etter hvert fikk grensevakten sine egne permanente stasjonsbygg. Skogvesenets behov endret seg også. Behovet for Gjøkåsen som base forsvant derfor på 1960-tallet. Da bestemte skogforvalter Egil Skoglund at stedet skulle huse en samling av gamle bygg som var i skogvesenets eie. Byggene ble brukt sporadisk i tiårene som fulgte, mest til fritidsbruk. Da Finnmarkseiendommen overtok all statsgrunn i fylket i 2006 overtok de også byggene på Gjøkåsen. 

Etter noen år med utleie til turistvirksomhet inngikk Finnmarkseiendommen en avtale med styret i Øvre Pasvik nasjonalpark om overtakelse av eiendommen her på Gjøkåsen. Siden det er de øvrige bygg her vedlikeholdt og klar for sin nye funksjon ved informasjonspunktet.