Carl Schøyen foreslo i 1936 fredning av et passende skogsareal fra Vaggatemtraktene vestover mot den finske grensen. Fram mot 2. verdenskrig ble det bygget bilvei i rekordfart helt til sørspissen av Pasvikdalen. Hele urskogsområdet, med sitt rike fugle­ og dyreliv, ble mer utsatt.

Gjennom kontakt med Gunnar Schaanning på Noatun skjønte Schøyen at mye av urskogen var rasert under krigen gjennom hogst og skogbranner. I tillegg ble det satt opp nye skogskoier og etablert store sagbruk som direkte berørte fredningsfeltet.

Det var stort behov for trevirke for gjenoppbygging etter krigen. Gjøkvannskoia med tilhørende sagbruk representerte i så måte den største trusselen. Schøyen virket som en aktivist gjennom brevskrivning, avisartikler mv. Han samlet støtte fra fjern og nær. Den lokale motstanden var stor og begrunnet i økonomi og arbeidsplasser i skogbruket. Dette ble vektlagt fra sentrale myndigheter. Likevel fredet skogdirektøren rundt 1/3 av det foreslåtte fredningsfeltet mot hogst i 1951, det året Schøyen døde. Dette området ble til Øvre Pasvik nasjonalpark i 1970.

I dag skjønner vi hvor framsynt Schøyen var da han sa: «Urskogen suser bare en gang». Pasvik har i dag Norges største urskog av furu med uvurderlig verdi for mange truede arter. Og som besøkende forstår vi Schøyens beskrivelse; «Denne skogen er noe av det skjønneste jeg har sett».

Opptatt av naturvern

Carl Schøyen (1877-1951) vokste opp i Kristiansand og bosatte seg på Jeløya i Moss. Han startet som lyriker, men er mest kjent som prosaforfatter med bøker fra Nord-Norge, blant andre «Tre stammers møte» og «I Sameland».
Schøyen var opptatt av naturvern og gikk tidlig inn for totalfredning av ærfuglen. Etter sitt første besøk i Øvre Pasvik i 1936, startet han en kampanje for å få opprettet en naturpark eller nasjonalpark her. Schøyen gjorde en formidabel innsats og engasjementet hans varte livet ut.

I det leksikalske bokverket «Norge vårt land» (1936), skrev Schøyen kapittelet om Finnmark. Han hadde møtt beboerne på de øverste bureisningsgårdene Nyrud og Noatun i Pasvik, og en vandring i ødemarksskogene med Torolv Schaanning som kjentmann gjorde inntrykk. Schøyen skrev i boka om sine sterke opplevelser av den urørte urskogen, møter med sjeldne fugler og historier om møter med bjørn.

Schøyen anerkjente behovet for bureising i Pasvik, men skrev; «Allikevel bør et passende skogareal her oppe snarest legges ut til en fredet naturpark av hensyn til det vekslende dyre- og fuglelivet som ellers vil forjages fra trakten efter hvert som bosetningen rykker frem.»

Minnesmerke

Forfatteren Carl Schøyen hadde tidlig en visjon om vern av urskogen, ødemarken og fuglelivet i Øvre Pasvik. Det er Schøyens visjon og hans utrettelige innsats for Øvre Pasvik nasjonalpark som hedres med et minnesmerke i form av et relieff i Pasvikfuru. Carl Schøyen syntes de arktiske sangsvanene var Norges vakreste fugler, og den dag i dag er de karakterfugler for Øvre Pasvik. Sangsvanene har alltid betatt bildekunstneren Arild Wara som har laget minnesmerket – og som selvsagt har gitt svanene en sentral plass.