Å ta barken av furua er en type høsting som samiske folkegrupper har drevet med i meget lang tid. Barken ble høstet av familier i juni måned når sevjen om våren stod høyest og inneholdt livsviktige næringsstoffer. Den grove ytterbarken ble først fjernet i strimler på omtrent en meter, og den saftige innerbarken ble deretter skavet av. Små til middels store furuer (diameter på 12-25 cm) ble foretrukket når man høstet barken. Tynn bark var lysere og lettere å rense og smakte kanskje også bedre. En viktig grunn til at furutrær med barkuttak finnes, er at samene lot trærne leve videre etter høstingen. Etter barktakingen tørket såret ut, og treet kunne fortsette å vokse. Videre var det nordsida av treet som ble foretrukket uten at vi vet i dag hvorfor det ble sånn.

Innerbarken ble tørket og knust til et slags grov-kornet mel og ble gjerne blandet i reinmelka, i ulike supper eller i annen mat. Innerbarken av furua var en viktig ernæringsmessig ressurs som blant annet beskyttet mot skjørbuk på grunn av sitt relativt høye innhold av C-vitamin. Furubarken har også antibakterielle egenskaper som hindrer forråtnelse. Eldre samer har oppgitt i intervjuer at furubarken også kunne bli brukt til å pakke inn og oppbevare mat i, eller til å oppbevare senetråd.

Spor etter barkuttak (bilde) i Øvre Pasvik er kartlagt på omtrent 300 furutrær i flere områder og er daterte fra 1778 til 1903. De er trolig spor etter østsamisk, enaresamisk og nordsamisk bruk i de siste århundrer.