Skogsdrift i Pasvik

I tidligere tider ble området på sørsiden av Varangerfjorden kalt for Raftesiden av den norske befolkningen i Nordvaranger. Det skal ha hatt sin årsak i at her hentet man ved og nødvendig tømmer. Blant annet hadde man fra Vardøhus festning ekspedisjoner over fjorden for å skaffe brensel. Langfjordvannet, som ligger mellom Langfjorden og Strand, ble på 1700-tallet kalt Furuvedvatn av mannskapene på Vardøhus.

Allerede i 1843 fikk Jacob Hansen fra Elverum kongelig bevilgning for å etablere et sagbruk ved Langfjorden. Skog ble de neste årene hugget ved Langfjordvannet og i Sandnesdalen, som munner ut i Langfjorden. Denne virksomheten opphørte antakelig allerede før 1860.

I 1856 ble Sør-Varanger skilt ut som egen kommune. Magnus Klerck ble da tilsatt som lensmann og skogforvalter. De første undersøkelser av skogen i Pasvik ble gjort i 1857, av forstmester Barth. Han konkluderte med at skogen her hadde liten verdi som tømmer. Skogen bar preg av mange branner, og Pasvikelva var ingen egnet elv for å fløte tømmer. Men Barth mente at skogen måtte settes under pleie snarest mulig.

Etter dette ble det satt i gang noe hugst i Svanvikområdet, men Barths spådommer slo til. Det var vanskelig å få tømmeret levert ved sjøen.

I 1905 var det hugst på Kjerringnes, av flere tusen trær som var blåst overende under en storm. Likevel var det bare begrenset skogsdrift så langt sør i dalen før 1917. Men etter århundreskiftet, og oppstart ved gruveselskapet AS Sydvaranger, foregikk statlig skogsdrift i området Svanvik – Skogfoss. Her ble det årlig hugget 3 000 – 4 000 stokker. Staten bygde først et dårlig fungerende sagbruk ved Holmfosskrysset, og i 1912 et bedre sagbruk på Elvenes. Rapportene forteller at det økonomiske resultatet for statlig skogsdrift var dårlig. Ofte gikk det med underskudd, både før 1920 og et stykke utover i 1920-årene.

Etter at Finland fikk sin selvstendighet i 1917, og at landområdet på østsiden av Pasvikelva ble en del av Finland fra 1920, fikk også det følger for norsk virksomhet. Finland satset stort på kolonisering av sitt nye landområde, Petsamokorridoren, og lyktes med det. Området var en del av en større tollfri sone i Finland, noe som resulterte i billige varer og handelslekkasje. I tillegg satset finnene på turisme, fiske og skogsdrift. Selskapet Pasvik Timber AS ble stiftet i 1920, med norsk kapital, men basert på levering av tømmer fra området ved Enaresjøen, hvor det var gitt tillatelse til å hugge to millioner stokker. Pasvik Timber AS etablerte et stort sagbruk på Jakobsnes, to kilometer øst for Kirkenes. Tømmeret til Jakobsnes skulle, som det norske tømmeret, fløtes nedover Pasvikelva.

Etableringen av Pasvik Timber AS påvirket norsk side til å intensivere satsingen på skogsdrift og tømmerfløting. Drifta foregikk stort sett i perioden mellom jul og påske, mens det var frost i bakken og snø nok til å kjøre tømmeret ut fra skogen og til Pasvikelva. Fløtingen kom i gang etter snøsmeltingen og varte gjerne hele sommeren. Men det oppstod snart konflikter mellom norsk og finsk side når det gjaldt fløtingen av de store kvanta stokker på en kort sesong. Det igjen medførte at det ikke var skogsdrift i Pasvik i det hele tatt vinteren 1923-1924.

Grunnet diverse vanskeligheter etter første verdenskrig var det først da det siste statlige koloniseringstiltaket ble igangsatt i 1930, at skogsdrifta i Pasvik ble viktig for sysselsettingen.

Under krigen foregikk både «normal» drift i skogen, i tillegg til at de tyske okkupanter tok ut til dels store kvanta tømmer. Til dette arbeidet brukte tyskerne både egne soldater og russiske fanger. Rester av fangeleire finnes flere steder i Pasvik. Mye av hugsten ble gjort for å skaffe ved til kalde bunkere på Litsa-fronten i de tre årene rundt seksti tusen bergjegere lå i stilling der. Titusener tømmerstokker lå igjen i skogen og i Pasvikelva da krigen sluttet. Dette ble saget til bygningsmateriale på syv midlertidig sagbruk i Pasvik det første tiåret etter krigen. I tillegg ble statens eget sagbruk på Elvenes bygget, som en del av den statlige skogsdrifta i Sør-Varanger.

Etter krigen startet igjen hugst av tømmer og favnved i Pasvik i regi av Statens Skogvesen. Arbeidet foregikk fortsatt i vintersesongen. Mekaniseringen som fulgte, med traktorer fra 1952, og motorsager fra 1954, medførte at færre skogsarbeidere trengtes. Fortsatt var omtrent hundre familier mer eller mindre avhengig av skogsdrift, blant de 28 hestekjørere. Fra 1968 var hestene helt ute av skogsdrifta i Pasvik. Transporten av tømmer i skogen ble overtatt av Timberjack-maskiner. Sysselsettingen gikk kraftig ned utover 1960-tallet, og samtidig ble det lagt om til helårs skogsdrift i stedet for sesongbaserte arbeidsplasser.

I 1970 ble Øvre Pasvik nasjonalpark opprettet, med en størrelse på 66 kvadratkilometer, noe mange mente bidro til å bringe skogsdriften i Pasvik til opphør. Men skogforvaltningen hadde og problemer med kvaliteten på skogen og kostnadene med å få fram tømmeret til sitt eget sagbruk på Elvenes. Det gikk med underskudd og trengte bedre og mere tømmer for å drive lønnsomt. Billigere og bedre tømmer for saging kunne kjøpes fra Finland. Til slutt endte det med at sagbruket ble nedlagt, og skogdrifta i statlig regi opphørte midt på 1990-tallet. Noen omstillingsmidler ble gitt til de berørte. For eksempel ble etableringen av en campingplass på Vaggatem støttet, og man støttet også etableringen av Pasvik Tømmer, en bedrift som startet et sagbruk på Melkefoss. Dette gikk konkurs etter et par års drift.

Siden 2006 har grunnen og skogen i Pasvik tilhørt Finnmarkseiendommen. De tar i dag ut en del tømmer for salg til private, og de tar ut tynningsvirke som går til flisfyring. Private har og adgang til å kjøpe tømmer på rot, noe som gjøres i mindre skala av de som har egne gårdssagbruk.