Tømmerhugsten i Pasvik foregikk fra oppstarten ved forrige århundreskiftet og frem mot 1970. Arbeidet i skogen fant sted bare i ukene mellom jul og påske. Da var det tele i jorda, snø på bakken og trygg is på vannene slik at transporten av tømmer kunne foregå på en effektiv og sikker måte. I tillegg var hestene og hestekjørerne som trengtes ellers opptatt med arbeid i jordbruket. Men det å bygge husvære til en stor arbeidsstyrke for en kort og hard vintersesong var et problem. Boforholdene i de små koiene, som hogstlagene selv satte opp om høsten når teigene var tildelt, var dårlige. Koiene skulle gjerne brukes bare en enkelt vinter. Da var det ikke råd til å kjøpe papp til tak, ordentlig dør, eller nytt vindu og ovn. I beste fall brukte man om igjen noe man hadde brukt tidligere. Dårlige boforhold var en gjenganger på sakslista når tillitsmenn møtte skogforvalteren i mellomkrigsårene.

Nå er det omtrent 100 år siden de første store skogsdriftene i Pasvikdalen foregikk. Ute i skogen finnes ikke lengre noen koier som skogsarbeiderne brukte før andre verdenskrig. I alle fall ikke noen som er i brukbar stand. Noen nyere koier finnes, og de er gjerne flyttet og brukes for utleie, som koia ved Sortbrysttjern. Men mange steder finnes rester av koier, som holder på å råtne ned. Noen er veldig små, andre er større. Noen av de er også avmerket på kart, som Eidekoia på nordsida av Sametiveien.

De gamle skogskoiene er minner om en kultur som var. Når man finner restene av slike koier ute i skogen kan man lett gjøre seg tanker om hvordan skogsarbeidernes tøffe tilværelse var for et par generasjoner siden.