De første skogvokterne i Øvre Pasvik, Anders Ryeng og Ottar Øksendal kunne i 1903 starte i ny jobb og flytte inn i nye skogvoktergårder. Deres oppgave var også å være grenseoppsyn. Området var øde, det var fire mil til nærmeste nabo på norsk side. Etter pålegg fra skogforvalter Arthur Klærck måtte de to vokterne gi boligene ordentlige navn. Øksendal valgte da navnet «Næsheim», mens Ryeng valgte «Skogly». Som ungkar bodde Ryeng de første årene på Skogly, mens Øksendal, som var gift og hadde to barn, bodde på «Øksendalneset» noen hundre meter lengre nord.

På et bilde av Næsheim i 1907 kan man se at der er en fjøsbygning og et stabbur. I april 1909 brant våningshuset på Næsheim ned, mens Øksendal var på et møte på Strand. Kona og barna berget seg ut av huset, og fikk losji på Skogly. Familien flyttet etter dette til Neiden, hvor Ottar Øksendal begynte i arbeid som bestyrer av internatet ved skolen.

Næsheim ble bygget opp igjen, men ble da flyttet. Det nye boligen stod i 1911 ferdig ute på Kjerringnes, på stedet som i dag er kjent under navnet Nesheim. Dit ble også de øvrige bygg fra Øksendalneset flyttet. Stabburet fikk der plass med fronten mot Pasvikelva. Da det nye Nesheim ble tatt i bruk flyttet Anders Ryeng dit. Han var da blitt gift og fikk etter hvert 10 barn ute på Kjerringnes. Den yngste datteren Agnes, født 1931, har skrevet en fin historie om sine barndomsopplevelser med stabburet på Nesheim.

Under første verdenskrig oppstod et også uroligheter i grenseområdet her fra 1917. I Russland var det kommunistisk revolusjon og borgerkrig frem til 1920. Finland fikk sin selvstendighet i 1917, men også borgerkrig mellom kommunistiske og borgerlige styrker i 1918. Norge opprettet da en militær nøytralitetsvakt langs grensen, og Nesheim fikk stor betydning for denne grunnet sin beliggenhet. Det ble da satt opp et eget bygg på gården i militær regi, for å huse grensevaktene. Vi må anta at også stabburet hadde en viktig funksjon med det store antall mennesker som var på Nesheim på den tiden.

Nesheims betydning som skogvoktergård var over etter andre verdenskrig. Da ble Vaggatem et lite «senter» i Øvre Pasvik blant annet med butikk og postkontor og på slutten av 1960-tallet også barneskole. Skogvesenet bygde en tjenestebolig der, og da gården Nesheim skulle rives grunnet oppdemmingen av Pasvikelva var det naturlig at stabburet ble flyttet dit. Siden ble tjenesteboligen solgt. Skogforvalter Egil Skoglund sørget da for at stabburet, med sin lange grensehistorie, ble flyttet hit til Gjøkåsen.