Da de første skogvoktere ankom Øvre Pasvik i 1903 gikk de til anskaffelse av temmede reinsdyr for å ha et transportmiddel vinterstid. Av Ottar Øksendals dagbok fra den tid han var skogvokter med bopel på Næsheim ved Vaggatemvann fremkommer det ikke at han hadde hest. Men han gir uttrykk for frustrasjon over at han selv må holde seg med kjørerein, og også sørge for å hente disse en gang de følger en reinflokk som er på flytting. Helt til Munkefjord måtte Øksendal for å få tak i kjørereinene. 

Men da den nye gården Nesheim ble gjenoppbygget ute på Kjerringneset, første verdenskrig var et faktum, trafikken langs Pasvikelva økte, og skogsdriften tiltok, ble det behov for en egen stall i tillegg til den som allerede var en del av fjøsbygningen. Av rapporter fremkommer det at det både Skogly og på Nesheim ble bygget egne «reisestaller» etter 1920.

Mens skogvoktergården Skogly lå nært den senere bygde riksveien oppover Pasvik lå Nesheim langs ferdselsåren som ble benyttet sommer- og vinterstid, hovedløpet i Pasvikelva. Barna til skogvokter Anders Ryeng har fortalt at det ofte var overnattingsgjester på Nesheim i deres oppvekst i mellomkrigstiden. Da var det behov for ekstra stallplass, slik det var så mange steder langs ferdselsåren mellom Kirkenes og Ivalo i Finland.

Trafikken langs elva avtok da det ble bygget veier både på norsk og finsk side før andre verdenskrig. Under andre verdenskrig var Nesheim fortsatt i drift som skogvoktergård, men etter den opphørte behovet. Da krigen var over fikk Gjøkåsen større betydning, som et knutepunkt mellom Grensefoss i sør, Kjerringnes i øst, Kirkenes i nord og skogsdriften innover mot Gjøkvann i vest. Det var her det var gjenstående brakker etter den tyske okkupasjonsmakten. Først ble grensepolitisoldater forlagt her, senere fikk stedet større betydning for skogvesenet.

Rundt 1950 flyttet skogvesenet stallen fra Nesheim opp til anlegget her. Da var ordinær virksomhet i godt gjenge igjen, og innføring av traktor i skogsdrifta lå et par år frem i tid.