Pasvikelva er 143 kilometer lang, og renner fra Enaresjøen i Finland til havet. Den munner ut i sjøen ved Elvenes. For fløtning egnet vassdraget seg dårlig, fordi det består av mange lange innsjøer med stillestående vann med fosser og stryk innimellom. Kun på en tre mil lang strekning, mellom Svanvik og sjøen, rant vannet opprinnelig nokså jevnt i hovedløpet. Gamle reiseskildringer, og Schnitlers eksaminasjonsprotokoller fra 1742 – 1745, forteller at skoltesamer og flyttsamer fløtet tømmer nedover Pasvikelva for å selge dette til folk i det skogløse Nord-Varanger. Samene opparbeidet seg med dette kunnskap om tømmerfløting, selv om det nok var svært begrensete mengder tømmer de avvirket, og sannsynligvis bare nord for Svanvik.

De første forsøk på skogsdrift og tømmerfløting i offentlig regi sammenfalt med de første koloniseringstiltak i Pasvikdalen. På slutten av 1860-tallet bevilget staten penger for å få nordmenn til å komme til grenseområdet for å bygge veier. Da var Sør-Varanger nylig blitt en egen kommune, og Magnus Klerck var ansatt som lensmann og skogforvalter med bolig på Elvenes. Han skulle fra 1867 sørge for at 3000 stokker ble hugget og fløtet fra Bjørnsund ved Svanvik, og levert til Vadsø, hvor det skulle bygges flere offentlige bygg. I tråd med ønsket om å gi de tilflyttede nordmenn arbeid, tillot ikke Klerck samer eller finner å jobbe med prosjektet. Etter tre år var bare fjerdeparten brakt ned til Elvenes, resten ble liggende i Bjørnsund. Et bilde på hvor vanskelig det var å komme i gang med tømmerfløting i Pasvikelva.

Etter århundreskiftet ble det tatt nye grep for å få i gang skogsdrift og tømmerfløting i Pasvikelva. Fra 1906 startet gruvedriften ved AS Sydvaranger opp, så man var sikret avsetning på det som kunne leveres av trelast. Men tømmerfløtingen fulgte skogsdriften, og i perioden frem mot 1930 varierte denne sterkt når det gjelder kvantum. Etter at Pasvik Timber ble etablert i 1920 skulle både skogvesenets tømmer og Pasvik Timbers tømmer fløtes nedover elva i løpet av en forholdsvis kort sesong. Da mye av Pasvik Timbers tømmer, som var hugget ved Enaresjøen, ikke rakk å komme fram til sagbruket på Jakobsnes sommeren 1923, nektet finnene norsk tømmer å passere gjennom Boris Gleb den påfølgende sommer. Fløtningsforholdene ble så avklart i grenseavtalen mellom Norge og Finland i 1925. Etter det ble tømmerfløting i Pasvikelva en stor årlig foreteelse, som pågikk til og med 1944.

I løpet av disse årene ble arbeidsmetodene utviklet og forbedret. For å frakte tømmerlensene over de store vannene, ble det bygget egne prammer med motor og vinsj.  Disse ble ankret opp med store ankre, før tømmeret ble vinsjet inn mot prammen. Så ble prammen flyttet og prosessen gjentatt til tømmeret kunne slippes utfor neste stryk. Ved den nederste fossen, Skoltefossen ved Boris Gleb, ble tømmeret sluppet ut i kontrollerbare mengder slik at det kunne fanges opp før det rak ut i havet. Ved sagbrukene på Elvenes og Jakobsnes ble tømmeret igjen vinsjet på land, hvor det ble liggende til det ble saget opp.

Tømmerfløting var et krevende og farlig arbeid, som engasjerte mange lokale og tilreisende i sommersesongen. Fløterne opererte i lag, og bodde underveis langs vassdraget i fløterkoier som var bygget for formålet. Mat kunne de kjøpe hos lokale tilbydere eller hos omreisende kjøpmenn, som gjerne hadde butikk på finsk side av elva.

Også under krigen foregikk tømmerfløting. Flere ganger ble disse utsatt for bombing av russiske fly. Høsten 1944 ble to unge karer fra Pasvik drept under et flyangrep nær Nyrud, mens de var på tur i båt under opprenskingsarbeid etter sommerens fløting.

Etter krigen opphørte tømmerfløtningen i Pasvikelva. Dette fordi området på østsida av elva igjen ble russisk. De strenge reglene for ferdsel og opphold langs grensen gjorde at fløting ikke lengre var mulig å gjennomføre.