I de første årene etter grensedelingen fortsatte livet som før. Men skoltesamene i Pasvik hadde gjennom grenseavtalen i 1826 blitt pålagt å velge hvilken nasjon de skulle tilhøre, og det måtte gjøres innen seks år. Da valgte Pasvik-samene å bli russiske statsborgere, noe som igjen medførte at de omtrent 15 familiene mistet retten til å bruke sine tradisjonelle områder på norsk side av Pasvikelva. Dette gjaldt både som beiteland for rein, og som område for fangst, fiske og bærplukking. Unntaket var at skoltesamene i Pasvik sommerstid fikk fortsette å fiske laks i sjøen på norsk side.

I det kystnære området var det spredte samiske bosetninger, men ellers var Sør-Varanger for ødemark å regne. Norske myndigheter oppfordret nordmenn til å ta området i bruk. Noen få familier slo seg ned i Grense-Jakobselv, Jarfjord og ytre deler av Pasvikdalen og Langfjorddalen i 1840- og 1850-årene. Disse kom i kraftig mindretall da en stor finsk innvandring startet etter 1850. Den var i hovedsak forårsaket av uår og hungersnød i Finland.

Norske myndigheter ønsket ikke å ha disse innvandrerne boende i grenseområdet, og innførte restriksjoner når det gjaldt utmåling av boplasser og dyrkningsjord til finnene. Finland var da et storhertugdømme underlagt den russiske tsar. Dermed var finnene også russiske statsborgere, og kunne fritt slå seg ned på russisk side av Pasvikelva. Mange innvandrere som ikke fikk bo på norsk side flyttet videre dit. Samkvemet mellom familier på begge sider av grensen ble derfor stort.

For å demme opp mot den finske dominansen på norsk side igangsatte den norske stat et koloniseringsprosjekt i Svanvikområdet fra 1869. I denne sammenheng tilbød staten jobb for nordmenn med veibygging mellom Strand og Svanvik. Håpet var at veiarbeiderne ville slå seg ned og skape et norsk samfunn. Men de første initiativ ga få resultat, og nye bureisningstiltak ble iverksatt ved århundreskiftet.

I 1903 ble også og to kombinerte skog- og grensevoktere fast ansatt i Øvre (søndre) del av Pasvikdalen. De kunne flytte inn i nybygde boliger ved Vaggatemvann. Herfra var det fire mil til nærmeste nabo på norsk side. Stasjoneringen av de to vokterne var derfor utelukkende et tiltak for å markere norsk suverenitet i forhold til den finske befolkningen på motsatt side av Pasvikelva.

To år senere ble en internatskole tatt i bruk på Strand. Her skulle både norsk- og finsktalende elever få sin utdannelse – på norsk. Endringer i utviklingen av grensekommunen inntrådte i 1906, da gruveselskapet AS Sydvaranger startet bryting av jernmalm i fjellet sør for Kirkenes. Arbeidere fra Norge og Sverige strømmet til kommunen. Også mange av de finske innvandrerne fikk arbeid i gruvene. Elleve år senere løsrev Finland seg fra Russland, og i 1920 fikk finnene også overta Petsamokorridoren fra sin nabo i øst. Dermed hadde Finland adgang til havet i nord, mens Sør-Varanger fikk Finland som nabo.